Lunch Counter, Summer 1959, Amarillo, Texas

Lunch Counter, Summer 1959, Amarillo, Texas



I was always sorry that we didn’t get arrested;

For years I felt guilty for arranging the

Compromise that allowed us to eat lunch together.



Liberal Religious Youth, on our way from L.A.

To a national convention in Toronto that summer,

Black and white kids, the only two colors those days.



I worked for months to earn the money, mowed

Sidewalks, swept lawns, sat on babies, gloating

Over the map of our long trip, the states to cross.



Our Greyhound charter bus full of song, eating

Roadside in the desert. Some bus drivers made sure

They drove us for our return trip; now I realize



They were taking a stand of approval for more

Than just our spirit of joy and riot. All was

New for a fifteen year old. Big girl sisters



Advised about love, demonstrated a hickey on my arm,

Gave hope of entering a new country that

Had been closed to me. Crossing Arizona, New Mexico,



And now the panhandle. In Amarillo, as I stepped down

And off the bus, for first time on southern soil, I saw

Mounted on bus station wall, a neon sign, bright blue



Cursive writing, over a gleaming tailed and pointing

Arrow, “Colored Waiting Room.” The wonder

Of that moment is still with me, fresh with its



Complacent institutionalized wrongness. (Later,

In Oklahoma, there was no sign, just a very small

Room full of black people who knew where to sit.)



One of my friends refused to leave the bus, indignant

At the insult, later became editor of a communist paper.

My friend Reba got thrown out of a bathroom not right



For her. In a black and white world color sure meant

A whole lot. So, teenagers, needing food and adventure,

We strolled into town and came to a lunch counter.



“We can’t serve you,” said the waitress not much older

Than the eight or ten of us seated at her table. “Why not?”

She gestured waving her hands at our faces, It’s just…”



I said, “We’re not leaving. Look, we’ll order for our friends.”

And in her newness, probably not reporting to anyone, the

Day a slow one at her restaurant, she brought us our food.



Fifty years passed I see that there was peril, danger;

Police were waiting when we left the lunch counter,

Somehow they’d been notified of this unprecedented



Confluence of events, following us back to the bus station,

Seizing the Danish student’s knife strapped to his thigh,

Eyeing us, waiting, watching strangeness, ready to act.


Michael Muller

Flann O'Brian

"The Third Policeman" er en roman av den irske forfatteren Brian O'Nolan, som blant annet skrev under psevdonymet Flann O'Brien. Den ble skrevet i 1939-40, men han fikk ikke gitt den ut, så han sa i stedet at han hadde mistet manuskriptet. Boka kom første gang ut i 1967.
"The Third Policeman has a peculiar, and unfortunate, publication history. In January 1940, Brian O'Nolan (Flann O'Brien) submitted the manuscript to the publishers of his first novel, At Swim-Two-Birds (1939). At Swim was a critical success, but had failed commercially and Longman's were unhappy with the new novel, advising that: “he should become less fantastic and in this new novel he is more so”. More rejections followed. O'Nolan wrote despondently to William Saroyan in September 1940 that: “I got so sick looking at a ragged […] copy of that story I wrote about the policeman that I flew into a frenzy (the Sweeny kind), put it into a box with 2 short stories and sent the whole lot across the sea to Matson & Duggan”. His American agents subsequently misplaced their copy of the manuscript, and O'Nolan began to spread the story that it had been lost entirely. (One version of this tale had the sheets blowing out of the back of his car on a drive through Donegal.) Following his failure to publish The Third Policeman, only his second novel, O'Nolan did not attempt to publish another novel in English for twenty-one years. He pillaged the unpublished manuscript for comic episodes for his fifth novel, The Dalkey Archive (1964), but he never again attempted to have The Third Policeman published. The novel appeared posthumously in 1967 to instant critical acclaim.
http://www.litencyc.com/php/sworks.php?rec=true&UID=7924

"Den gode skole"

”Den gode skole”

Barken ”Den gode skole” ligger ved kai. Den er ikke akkurat noe vakkert syn. Det er ei jernskute og det er synlig rust både her og der, men hun flyter. Hun er klarert for seiling. De øverste sjøfartsmyndighetene har gitt henne et sertifikat der hun erklæres sjødyktig. Seilene er loslitte, men ganske hele. De står i fin bue og skyver mot havet. Motoren er også i gang. Det burde egentlig ikke være nødvendig, vinden står fra land og det er trygt farvann ut av havna, men båten rikker seg jo ikke.
Kapteinen står på broa og diskuterer med styrmannen. En matros står til rors og det vrimler av andre matroser, jungmenn, dekksgutter. Alle gjør alt de blir bedt om, men ”Den gode skole” ligger like forbannet stille ved kaia.
Kapteinen kontakter kontrollører og kommissærer. Kontrollørene kontrollerer og kommissærene deler ut evalueringsskjemaer til mannskapet. ”På en skala fra 1 til 6, si hvordan du opplever....
Dykkere blir sendt ned. Står vi på grunn? Men, nei. Det er god klaring mellom kjøl og søle.
Det blir holdt møter; planleggingsmøter, evalueringsmøter, krisemøter.
Det er ei frakteskute dette. Den er fullastet med materiale som skal ut til folket. Men folket befinner seg på den andre sida av havet.
Og skuta vil ikke seile.
En dekksgutt kommer opp på broa og ber om å få snakke med skipperen. Skipperen har egentlig ikke tid til dette, men lar det passere.
- Det er jo ikke rart vi ikke flytter oss. Vi er jo fortøyd.
- Selvfølgelig er vi fortøyd.
- Ja, men, skal vi ikke seile da?
- Jo, vi har masse frakt som skal ut til folket.
- Men vi kan vel ikke seile når vi fortsatt er fortøyd!
- Ikke det? Og hvem sier det om jeg tør spørre? Kaste fortøyningene? Jo, det skulle ta seg ut! Hør her, dere! Han mener vi bør kaste fortøyningene!
- Ja, det skulle ta seg ut.
- Hør her! Denne skuta er erklært sjødyktig og den har frakt å frakte, men den er ikke klarert for å kaste fortøyningene. Da kan jo hva som helst skje. Hvem vet hvor vi ville havne da. Og hvordan skulle kontrollørene kunne kontrollere da. De er jo ikke klarert for å seile på det åpne havet. Og hvem skulle evaluere virksomheten underveis. Kommissærene skal jo hjem til middag. Forresten synes jeg du skal passe dine egne saker. Akkurat nå vil det si å passe fortøyningene.

Leksehjelpen (på "utallige"(1) oppfordring(er)

Jeg trodde først det var en spøk da naboen fortalte at noen hadde ringt på døra deres og fortalt at de samlet inn penger til leksehjelpen. Men de (naboene) bedyret at dette hadde hendt i virkeligheten, bare for noen dager siden. Jeg vet hva "leksehjelpen" er. Siden lærere har som hobby å gi lekser til elevene, så de ikke skal få for mye fritid mellom hendene(!), og siden ingen hjemme kan eller vil hjelpe ungene med dette arbeidet, har noen frivillige organisasjoner organisert "leksehjelpen" som et tilbud for elevene. Dette arbeidet koster penger som altså må samles inn. Hvor absurd kan verden bli?
Det finnes ingen regel, forskrift, lov eller lignende som sier at lærere kan pålegge elever å arbeide utover de timene de er på skolen. Selv om skole betyr fritid på gresk, så tilbringer elevene i ungdomsskolen seks timer om dagen på skolen. Men om de skal lære noe er helt beroende på om de får og gjør lekser? Hva slags pedagogikk er dette? Hvis det foregikk noe meningsfylt i så mye som halvparten av skoletimene ville elevene bli utrolig kunnskapsrike, reflekterte og kloke. PISA-undersøkelsen ville bli lest høyt ved frokostbordet i de tusen hjem.
Men lekser er stort sett en plage.
Først blir barna utsatt for en uutholdelig kjedsomhet gjennom en lang skoledag, så skal de gå hjem og gråte seg gjennom et arbeid med noe de ikke forstår verken vitsen med eller hvordan de skal utføre.
Hvis kjedsomhet bygger karakter må den norske befolkningen være noe av det mest karakterfaste som finnes!

What is there...

Clov: What is there to keep me here?
Hamm: The dialogue.
- Samuel Beckett, Endgame

Planer

Det er forskjell på å plane og å lage en plan. Når man lager en plan, f.eks. læreplan, individuell plan, IKT-plan, skole-hjem-plan, spesialpedagogisk plan, utviklingsplan, endringskompetanseutviklingsplan, plan for lesing og skriving, uteskoleplan, plan for skolens referanseområde, plan for forebyggende arbeid, plan for rehabilitering, kvalitetsutviklingsplan, Individual(!)Transition(!)Plan(!), dag-til-dag-plan, tilpasset plan, individuell opplæringsplan, ordinær plan, Dks-plan(?), sosial læreplan, plan mot mobbing, strategisk plan, bibliotekplan, lokal plan, plan for overgang barne- til ungdomstrinn, plan for samarbeid, pedagogisk plan, ansvarsfraskrivelse på alle plan, tror ikke lenger på egen plan, fempunktsplan for bedre skole, handlingsplan, kort plan, rusmiddelpolitisk plan, endelig plan, plan for kunst og kultur, veiledende plan, helhetlig plan, plan for teknologi og design, konkret plan, plan for aktiviteter, virksomhetsplan, pedagogisk utviklingplan, forpliktende plan, plan for digitale læremidler, nærmiljøplan, overordnet plan, plan for skolens rutiner, kvalitetsplan, anti-rasistisk plan, god plan, langsiktig plan, aktivitetsplan, digital kompetanseplan, undervisningsplan, "Jeg har en plan!" håper man naturligvis på at planen skal få det hele til å plane eller "gå i plan" som det også heter. Å plane vil si å få framdrift nok til at motstanden gjennom vannet reduseres til et absolutt minimum. Fartøyet (ja, jeg vet det, men det er mest far som bruker dette) skal egentlig bare ha kontakt med vannoverflaten og derfor bevege seg svært effektivt mot målet. (Det kan her dreie seg om såvel delmål som hovedmål)
En skole beveger seg ikke, og det er kanskje bra, for hvis den gjorde det, ville barna (og de voksne også, for den saks skyld) kunne falle og slå seg. Da ville man straks nedsette en komite som ville ha som oppgave å forhindre enhver bevegelse i skolen.
Noen ganger er det ikke hensiktsmessig å bevege seg så fort at man planer. Dette gjelder for eksempel når man skal fiske. Skal man seile kan man bare unntaksvis plane. Men en viss grad av bevegelse er likevel å foretrekke.
Fortrinnsvis bør det gå framover.
Det gjør det ikke i skolen. Skolen står stille. Planer på planer lages og vedtas, men det var nok aldri hensikten at disse skulle medføre noe i praksis.
Hvis jeg legger en plan om å reparere taket på huset for eksempel, er noe av det første jeg gjør å snakke med hun i banken. Hvis hun sier OK, går jeg igang med planleggingen og kan deretter sette planen ut i livet. Slik er det ikke i skoleverket. Der lager statlige myndigheter planer som de sender til kommunen som sier at den har ikke penger til gjennomføre dette. Tvert imot, hvis den skal i det hele tatt se på disse planene vil det kreve ressurser som dessverre må tas fra skolen. Så blir skolen enda fattigere enn den var før det ble lansert en plan om at den skulle bli rikere.
Hørt slikt?

Kaffe

Kaffi er viktig!
"Hvordan skal vi klare oss uten kaffe?"spør Mummitrollet i "Kometen kommer" etter at kaffekjelen forsvant utfor stupet.
Den norske holdningen: "Det går ned!" er knyttet til mange av livets kulinariske situasjoner. Vi er ikke akkurat bortskjemte her i landet. Og det er mye positivt å si om det, men når vi nå etterhvert har råd til å bruke litt penger, kan vi kanskje se oss tjent med å slå på smaksløkene når vi skal spise eller drikke noe.
Det er sikkert bra å være prisbevisst, men ikke hvis det går ut over kvaliteten. Å drikke hjemmebrent, eller nylig gjæret vin er ingen glede, så vi lar det heller være. Kaffen i butikken er billig, men stort sett av ganske dårlig kvalitet. Hvis du skal ha god kaffe må du betale mer. Og pengene renner uansett inn i kassa til importørene.

Derfor er det bra at det går an å skaffe seg god kaffi uten å være med på utbyttinga.
En kan for eksempel handle direkte fra:
http://www.wild-tracks.com/kaffe.htm

Nå er som kjent smaken forskjellig, men med førti års erfaring som kaffidrikker, vil jeg påstå at dette er den beste kaffen jeg har smakt.