"The Third Policeman" er en roman av den irske forfatteren Brian O'Nolan, som blant annet skrev under psevdonymet Flann O'Brien. Den ble skrevet i 1939-40, men han fikk ikke gitt den ut, så han sa i stedet at han hadde mistet manuskriptet. Boka kom første gang ut i 1967.
"The Third Policeman has a peculiar, and unfortunate, publication history. In January 1940, Brian O'Nolan (Flann O'Brien) submitted the manuscript to the publishers of his first novel, At Swim-Two-Birds (1939). At Swim was a critical success, but had failed commercially and Longman's were unhappy with the new novel, advising that: “he should become less fantastic and in this new novel he is more so”. More rejections followed. O'Nolan wrote despondently to William Saroyan in September 1940 that: “I got so sick looking at a ragged […] copy of that story I wrote about the policeman that I flew into a frenzy (the Sweeny kind), put it into a box with 2 short stories and sent the whole lot across the sea to Matson & Duggan”. His American agents subsequently misplaced their copy of the manuscript, and O'Nolan began to spread the story that it had been lost entirely. (One version of this tale had the sheets blowing out of the back of his car on a drive through Donegal.) Following his failure to publish The Third Policeman, only his second novel, O'Nolan did not attempt to publish another novel in English for twenty-one years. He pillaged the unpublished manuscript for comic episodes for his fifth novel, The Dalkey Archive (1964), but he never again attempted to have The Third Policeman published. The novel appeared posthumously in 1967 to instant critical acclaim.
http://www.litencyc.com/php/sworks.php?rec=true&UID=7924
Monday, March 9, 2009
Monday, March 2, 2009
"Den gode skole"
”Den gode skole”
Barken ”Den gode skole” ligger ved kai. Den er ikke akkurat noe vakkert syn. Det er ei jernskute og det er synlig rust både her og der, men hun flyter. Hun er klarert for seiling. De øverste sjøfartsmyndighetene har gitt henne et sertifikat der hun erklæres sjødyktig. Seilene er loslitte, men ganske hele. De står i fin bue og skyver mot havet. Motoren er også i gang. Det burde egentlig ikke være nødvendig, vinden står fra land og det er trygt farvann ut av havna, men båten rikker seg jo ikke.
Kapteinen står på broa og diskuterer med styrmannen. En matros står til rors og det vrimler av andre matroser, jungmenn, dekksgutter. Alle gjør alt de blir bedt om, men ”Den gode skole” ligger like forbannet stille ved kaia.
Kapteinen kontakter kontrollører og kommissærer. Kontrollørene kontrollerer og kommissærene deler ut evalueringsskjemaer til mannskapet. ”På en skala fra 1 til 6, si hvordan du opplever....
Dykkere blir sendt ned. Står vi på grunn? Men, nei. Det er god klaring mellom kjøl og søle.
Det blir holdt møter; planleggingsmøter, evalueringsmøter, krisemøter.
Det er ei frakteskute dette. Den er fullastet med materiale som skal ut til folket. Men folket befinner seg på den andre sida av havet.
Og skuta vil ikke seile.
En dekksgutt kommer opp på broa og ber om å få snakke med skipperen. Skipperen har egentlig ikke tid til dette, men lar det passere.
- Det er jo ikke rart vi ikke flytter oss. Vi er jo fortøyd.
- Selvfølgelig er vi fortøyd.
- Ja, men, skal vi ikke seile da?
- Jo, vi har masse frakt som skal ut til folket.
- Men vi kan vel ikke seile når vi fortsatt er fortøyd!
- Ikke det? Og hvem sier det om jeg tør spørre? Kaste fortøyningene? Jo, det skulle ta seg ut! Hør her, dere! Han mener vi bør kaste fortøyningene!
- Ja, det skulle ta seg ut.
- Hør her! Denne skuta er erklært sjødyktig og den har frakt å frakte, men den er ikke klarert for å kaste fortøyningene. Da kan jo hva som helst skje. Hvem vet hvor vi ville havne da. Og hvordan skulle kontrollørene kunne kontrollere da. De er jo ikke klarert for å seile på det åpne havet. Og hvem skulle evaluere virksomheten underveis. Kommissærene skal jo hjem til middag. Forresten synes jeg du skal passe dine egne saker. Akkurat nå vil det si å passe fortøyningene.
Barken ”Den gode skole” ligger ved kai. Den er ikke akkurat noe vakkert syn. Det er ei jernskute og det er synlig rust både her og der, men hun flyter. Hun er klarert for seiling. De øverste sjøfartsmyndighetene har gitt henne et sertifikat der hun erklæres sjødyktig. Seilene er loslitte, men ganske hele. De står i fin bue og skyver mot havet. Motoren er også i gang. Det burde egentlig ikke være nødvendig, vinden står fra land og det er trygt farvann ut av havna, men båten rikker seg jo ikke.
Kapteinen står på broa og diskuterer med styrmannen. En matros står til rors og det vrimler av andre matroser, jungmenn, dekksgutter. Alle gjør alt de blir bedt om, men ”Den gode skole” ligger like forbannet stille ved kaia.
Kapteinen kontakter kontrollører og kommissærer. Kontrollørene kontrollerer og kommissærene deler ut evalueringsskjemaer til mannskapet. ”På en skala fra 1 til 6, si hvordan du opplever....
Dykkere blir sendt ned. Står vi på grunn? Men, nei. Det er god klaring mellom kjøl og søle.
Det blir holdt møter; planleggingsmøter, evalueringsmøter, krisemøter.
Det er ei frakteskute dette. Den er fullastet med materiale som skal ut til folket. Men folket befinner seg på den andre sida av havet.
Og skuta vil ikke seile.
En dekksgutt kommer opp på broa og ber om å få snakke med skipperen. Skipperen har egentlig ikke tid til dette, men lar det passere.
- Det er jo ikke rart vi ikke flytter oss. Vi er jo fortøyd.
- Selvfølgelig er vi fortøyd.
- Ja, men, skal vi ikke seile da?
- Jo, vi har masse frakt som skal ut til folket.
- Men vi kan vel ikke seile når vi fortsatt er fortøyd!
- Ikke det? Og hvem sier det om jeg tør spørre? Kaste fortøyningene? Jo, det skulle ta seg ut! Hør her, dere! Han mener vi bør kaste fortøyningene!
- Ja, det skulle ta seg ut.
- Hør her! Denne skuta er erklært sjødyktig og den har frakt å frakte, men den er ikke klarert for å kaste fortøyningene. Da kan jo hva som helst skje. Hvem vet hvor vi ville havne da. Og hvordan skulle kontrollørene kunne kontrollere da. De er jo ikke klarert for å seile på det åpne havet. Og hvem skulle evaluere virksomheten underveis. Kommissærene skal jo hjem til middag. Forresten synes jeg du skal passe dine egne saker. Akkurat nå vil det si å passe fortøyningene.
Subscribe to:
Posts (Atom)
Posts
